Dypbass – del 1: Hva er dypbass

Hva er dypbass, dypbass i musikk og film, hvordan spille dypbass. Del 1 handler om hva dypbass er – rent teknisk, og hvordan vi oppfatter dypbass.

Hva er dypbass

Definisjon

Dypbass er lyd med veldig lav frekvens – eller tone. Så lav at vi ikke oppfatter den som en tone lenger.

Frekvensområdet som kan defineres som dypbass er fra rundt 30Hz og nedover. Lyd under 20Hz er også betegnet som infralyd.

Frekvens er tonen til lyden, mens lydtrykket er hvor kraftig lyden er. Det er vanlig å fremstille lyd i et grafisk diagram med frekvensspekter langs x-aksen og lydtrykk oppover y-aksen.

 

Frekvens og tone, lydtrykk og lydvolum

Hvor langt ned i frekvens som er aktuelt å gjengi er det delte meninger om. Noen hevder 20Hz er nok, noen mener rundt 5Hz er et passende krav.

Brukbart område for lyd er mellom blå og rød linje. Grønn linje er terskel for fyisisk taktil føling av lyden. Dypbass er lyd under 30Hz.

Hvordan dypbass oppfattes

Dypbass oppfattes med hørselen – vi hører den. Så kan vi kjenne dypbass direkte på kroppen – som en slags vind rett på huden eller klær, og som vibrasjoner overført fra underlaget vi sitter på.

Skikkelig dypbass løfter opplevelsen både for film og musikk, vi opplever dypbassen som spennende og stort og realistisk, og noen ganger som et behagelig tilskudd.

Det kreves ganske høye lydtrykk for å kunne høre nedover i frekvens, rundt 70-80db ved 20Hz, og enda mer lenger ned. Dypbass høres heller ikke ut som en tone, med synkende frekvens blir det mer og mer som trykkvariasjoner.

Hvordan dypbass føles direkte på kroppen avhenger av egenskapene til lydfeltet. Er det høy nok intensitet med høy nok partikkelhastighet, kan vi føle lyden. Dypbass merkes ikke som punch i brystkassen, dette skyldes høyere frekvenser fra rundt 60Hz og oppover mot en 150-200Hz. Stortromme som ikke er kastrert med filtrering kan ha solid innhold nedover i frekvens, gjerne med en grunntone i området 30-35Hz og betydelig innhold ned mot en 20-16Hz, og denne kjennes mer i magen.

Ved veldig lav frekvens – under 10-15Hz – er det sannsynlig at vi merker lyden først som vibrasjoner fra underlaget. Enten ved at gulvet beveger seg, eller lydintensiteten er så stor at det vi sitter på blir satt i bevegelse.

Vi tåler mye høyere lydtrykk ved lave frekvenser før det oppfattes som ubehagelig, i forhold til mellomtone og diskant. Toner på over 100-110dB og peaknivå over 120dB oppfattes som kraftig og fysisk, men er ikke ubehagelig på samme måte som for eksempel en 2KHz tone ved 80dB.

Siden følsomheten vår for dypbass er mye lavere, så må vi ha litt lydtrykk for at det skal være noe poeng med det. I hvertfall godt over 100dB for 20Hz nedre grensefrekvens, og enda mer for 15Hz.

Det er en øvre grense for hvor mye lydtrykk vi tåler eller når vi synes det blir ubehagelig, også i dypbassen. Det er litt forskjellige oppfatninger om hvor grensene går, men det er en viss enighet om at i hvertfall 130dB er ikke for mye. Jeg har sett noen hevde 140dB er greit, men da bør en kanskje begynne å tenke på fare for strukturell skade på hus og slike ting, i tillegg til hensyn til hørselen. En kan oppleve problemer med dotter i ørene, eller at ørene smeller igjen, slik som når du lander med fly. Dette skyldes for høyt trykk ved veldig lave frekvenser, og kan vel kalles en noe uheldig bieffekt.

Hvis en har kapasitet på rundt 120dB helt til bunns, så skulle vel det holde til mye moro.

Myter om dypbass

Mange myter og misforståelser om dypbass lever fremdeles i dag som vedtatte sannheter. Men de står for fall, etterhvert som flere opplever selv hvordan dette egentlig virker.

I gamledagene visste alle at “vi blir syke av frekvenser under rundt 16hz.” Helt til vi fikk bassystemer og kildemateriale som faktisk lager lyd så lavt ned i frekvens. Ingen ble syke.

“Alle vet at vi ikke kan høre noe under 20hz – alle hørekurver slutter på 20hz.” Ja, kurvene slutter der, fordi det som er under ikke vurderes som interessant for det formålet grafen ble laget til. Men hørselen virker fremdeles, det er ingen absolutt grense for hvor lav frekvens vi kan høre. Men følsomheten faller, slik at det krever ganske høye lydtrykk.

“Vi kan ikke høre lave frekvenser, men vi kan føle dem.” Feil, vi hører, før vi føler. Det bare virker som om vi føler lyden mer enn vi hører, fordi annen lyd med høyere frekvens maskerer og forstyrrer, mens bevegelse i underlag skiller seg ut og merkes veldig godt.

Lydkilder med dypbass

Hvor kommer så denne dypbassen fra.

Til daglig er vi omgitt av mye dypbass og infralyd – dører som lukkes, i sted så fyrte jeg ovnen og da er det infralyd fra pipen, i bilen når vi åpner et vindu i fart.

Faktisk er det slik at det ofte er ganske høy bakgrunnsstøy i infralydområdet, kanskje over 60dB utendørs, 50-60dB inne.

Dette er jo støy, altså uønsket lyd, som kun forstyrrer. Men mye av denne støyen er med på å skape atmosfære og realisme, både i filmer og for musikk.

Stort sett alle slags impulser og transienter fra store hendelser inneholder mye energi ved lave frekvenser. Lydeffekter i filmer har derfor kraftig innhold av lave frekvenser, hvis de ikke er filtrert.

Det er forskjell på hvordan dypbass ved forskjellige frekvenser oppfattes og hva det gjør med opplevelsen av lyd. 15Hz oppfattes forskjellig fra 20Hz – større, tyngre, mer fysisk og mindre hørbart. Derfor er det hensiktsmessig å strekke frekvensresponsen nedover. Men under rundt 15Hz begynner det å kreve veldig stort lydtrykk for å kunne gi noen effekt, og det vil nok stort sett være bevegelse som gjør at vi merker lyden. Derfor er det en viss enighet om at rundt 15Hz gir mening, men å strekke det enda lenger ned koster fort mer enn det gir i form av økt opplevelse.

I stormscenen fra filmen Kon-Tiki er det disse veldig lave frekvensene som gjør at du virkelig blir med på flåten i stormen.

Kon-Tiki flåten i hardt vær.
Mye energi godt under 20Hz på Kon-Tiki flåten. Dette bildet er en måling av lyden i rommet ved avspilling av stormscenen.

Det er også en annen grunn til at det er fordelaktig å strekke frekvensresponsen ned under det egentlig hørbare området, og det har med impulsrespons å gjøre. Det er nemlig slik at alle systemer som ruller av nedover i frekvens vil ringe med en resonans i området der avrullingen starter. Om avrullingsfrekvensen flyttes lavt nok ned, så blir ikke denne ringingen lenger hørbar eller plagsom, den blir heller ikke i samme grad anslått av mere normalt programmateriale slik som musikk. Bassen blir tørrere og mer kontant.

Oppsummering

  • Dypbass er lyd med frekvens under 30Hz.
  • Dypbass kan høres, føles direkte på kroppen og merkes som vibrasjoner fra underlaget.
  • Dypbass krever ganske høyt lydnivå for at den skal merkes.
  • Rundt 15Hz med 120dB kapasitet kan gi mye moro.

Dypbass – del 2 skal handle om dypbass i musikk og filmer.

4 kommentarer til «Dypbass – del 1: Hva er dypbass»

  1. Helt riktig oppsummering av hva dypbass er og hva som skal til for å ‘føle’ dypbass!

    Med interesse og erfaring for/fra hifi, musikk og lyd i mer enn 30 år er det alltid hyggelig å se at noen presenterer dette emnet ryddig og greit. Gleder meg til fortsettelsen. Så må jeg vel si at jeg er ferdig med ‘subkulturen’ etter noen år med hjemmekino og Velodyne 18’’.
    I dag er musikken viktigst. Og 27Hz holder i massevis nedover.

    Men stå på. Jeg husker lidenskapen og jaget etter god lavfrekvent lyd.

    Ha en fin dag!

    1. Hei, takk for fin kommentar.

      Neste del kommer etter hvert, der blir det mange eksempler og analyser av musikk, og noe få eksempler fra filmer.

      Dypbass er fint, og kan gi et postivt bidrag som løfter opplevelsen, når det gjøres rett. Men bassen lenger oppover er viktigst, det må være på plass først. Det blir med om dette også, spesielt relevant i siste delen som skal handle om hvordan å spille dypbass.

  2. Det var hos Øyvind jeg første gang fikk føle de lave frekvenser og repektable lydtrykk. Jeg kjøpte noen hjemmebygde høyttalere også. Leser din blogg og informasjon med stor glede.

    1. Takk for det, Jon Arne. Prøver å balansere litt slik at det blir både teknisk og interessant.

      De høyttalerene du kjøpte først, er de som åpent ørene mine – kan en vel si – for at lydgjengivelse er forskjellig. For de haddew en snert og spenst som andre mer vanlige høyttalere manglet. Fortsettelsen ble selvsagt å prøve å få det enda bedre, Det ble bygd mye rart. bl a 1000 liter store basshorn. Det var ikke alt som ble like vellykket heller. Dette er veldig lenge siden nå, det var på begynnelsen av 80-tallet.

      Og arbeidet med å få til noe som er bedre enn disse fortsetter, for her er vi ikke helt i mål enda. Og siden dette lydidealet er basert på lydminne fra nesten 40 år siden, så kommer jeg neppe noen gang i mål heller, for etter så lang tid så er det nok mest en slags illusjon om et lydnirvana som ikke lenger stemmer helt med virkeligheten en sitter igjen med i hukommelsen.

Det er stengt for kommentarer.